Trenger moteindustrien et redesign?

I dette innlegget vil jeg ta opp igjen tema fra det forrige innlegget, og drøfte de ulike perspektivene The true cost belyser. Dette innlegget blir dermed en oppfølger til forrige ukes innlegg som en slags avsluttende og oppsummerende del to. I forrige ukes innlegg tok jeg særlig opp problematikken knyttet til fast fashion og hvilke negative følger fast fashion bringer med seg. I dette innlegget vil jeg drøfte ytterligere årsaker og faktorer til at industrien ikke endrer seg, i det minste ikke i den hastigheten en gjerne skulle tro. 

Først og fremst vil jeg påpeke at moteindustrien ikke kan beskrives som en samlet industri når det gjelder bruken av forretningsmodeller. Den aktuelle kategorien forretninger dette innlegget omfatter er ikke eksklusive luksusmerker, snarere tvert i mot. Bedriftene det er snakk om i dette tilfellet følger en forretningsmodell som baserer seg på å maksimere fortjenesten ved å minimere produksjonskostnader. Medfølgende, kvantitet fremfor kvalitet, lavere salgspriser for å kunne nå ut til massene. 

Moteindustriens struktur

Som The true cost påpeker er ikke denne forretningsmodellen bærekraftig for verken miljøet eller mennesker. Forretningsmodellen i seg selv er konstruert for å stimulere et bruk og kast samfunn, der overforbruk står helt sentralt. Til tross for at vi de siste årene har blitt fortalt igjen og igjen hvor destruktivt dette bruk og kast samfunnet faktisk er. 

Allmenningens tragedie

En kan så klart argumentere for at overforbruk er et dyptliggende instinkt blant menneskerasen. Mennesker har historisk sett bevist gjentatte ganger at ressursforvaltning og måtehold ikke har vært vår sterkeste side. Dette fenomenet beskrives kanskje særlig godt gjennom allmenningens tragedie; overforbruk av ressurser til det ikke er igjen nok av ressursen til å forsyne noen, eller at fraværet av ressursen har betraktelige negative konsekvenser for mennesker og miljø. I moteindustriens tilfellet vil ressursen ferskvann være en relevant billedgjøring. En bomulls skjorte krever 2 700 liter vann, nok til å holde et menneske hydrert i 900 dager. Et par sko av lær eller skinn krever 7 987 liter vann. Denne vanvittige bruken av vann er spesielt skremmende når en er klar over at det er over syv milliarder mennesker som skal dele på jordens 3% med ferskvann. 

Vannmangel er bare et av de mange problemene industrien forsterker til. I tillegg til utslipp av klimagasser, utnyttelse av vanskeligstilte innbyggere i utviklingsland, kjemikalieutslipp i forbindelse med produksjon og avfallshåndtering. Industriens aktører er klare over en hver problematikk knyttet til virksomheten, så hvorfor endres det ikke? Er kapitalismens tilstedeværelse for sterk så ikke engang når verdens fremtid står på spill kan den rikkes ved? 

Skal en først forlate denne jorda dehydrert så skal en i det minste ta seg godt ut? En slik mentalitet tror jeg personlig det er få som har.  For saken er enkel per dags dato, bærekraftighet er ikke lenger et fjernt ideal eller en form for markedsføring. Det er grunnleggende nødvendighet. I alle fall hvis vi ønsker å kunne se en lysere og til dels mindre utfordrende fremtid.

En mer bærekraftig moteindustri

Hva skal i så fall til for å se en omfattende strukturell endring i industrien? Det er visse teorier om hvordan slike omfattende endringer kan finne sted. Fellesnevneren viser seg å være hastverk. Det viser seg at de færreste er villig til å endre en suksessoppskrift før de er absolutt nødt. Desto mer ytre press aktørene i industrien møter, desto raskere vil en kunne se en endring. I dette tilfelle står faktisk forbrukerne med en enorm makt for endring. Likevel avhenger det av at forbrukerne selv er villige til for eksempel betale mer for den bærekraftige skjorten. 

En følelse av hastverk vil være første punkt på listen for å få fortgang i endringen. Det andre punktet som er mer omfattende, det handler om å få organisasjoner til å fjerne skylappene som hindrer dem fra å se omgivelsene de eksisterer i. Det handler om langsiktige goder fremfor kortsiktige, og ikke minst om at profitt kanskje ikke er den eneste formen for suksess. Veien til en mer bærekraftig industri kan være gjennom en endring av perspektiv. En holistisk tankerekke, der en utvider sirkelen av forståelse for å forstå sammenhenger som eksisterer mellom alle ting. 

Mangelen på et helhetlig bilde definerer store deler av de miljømessige problemene vi møter i dag. Et trangsynt profittjag uten hensyn til miljø og samfunn har skapt nok problemer for dagens mennesker. Det er på høy tid at moteindustrien trer inn i den medfødte rollen som trendsetter og tar stilling til en ny mer bærekraftig trend både for bedrifter og forbrukere. 

Den evige sirkel

Så hvem er egentlig den store synderen, er det produsenten som forer markedet med disse klærne og bidrar til å skape en handle press? Eller er det forbrukerne som faller for fristelsen, som igjen skaper en større etterspørsel? Konklusjonen min vil nok være at dette er en ond sirkel som ikke opphører av seg selv, det krever samarbeid mellom bedrifter, og det krever et samarbeid mellom bedrifter og samfunn. Ikke minst et samarbeid mellom forbrukere. Heldigvis ser en allerede i dag tegn til visse bevegelser av motstand mot dette systemet. Er det en ny bærekraftig trend i gjæring?